søndag, januar 27, 2008

Dagliglivet


Men dette gir ikke noe svar på hvorfor ikke en enkeltperson her og der reiste seg helt spontant og forsvarte seg – om ikke mot helheten, så iallfall mot en eller annen spesiell urett, mot en eller annen spesielt skammelig handling som fant sted nettopp innenfor hans rekkevidde? (Jeg overser ikke at dette spørsmålet også inneholder en anklage mot meg selv.)

Men nettopp automatikken i dagliglivet som bare gikk videre, stod i veien for dette. Hvor annerledes ville ikke revolusjonene, hvor annerledes ville ikke hele historien sannsynligvis ha artet seg om menneskene (…) hadde vært vesener som handler i kraft av seg selv og hadde et forhold til helheten – og ikke var så redningsløst fastlåst i sitt yrke og sine daglige rutiner, avhengig av tusen overskuelige ting, ledd i en ukontrollerbar mekanisme, nærmest som om de kjører på skinner så de er hjelpeløse når de sporer av! Bare i den daglige rutine er det trygghet og varighet – like utenfor begynner jungelen. Alle mennesker i det 20. århundre føler dette som en dunkel angst. Derfor nøler de med å foreta seg noe som kunne få dem til å spore av – noe dristig som sprenger dagliglivets ramme, som bare kan komme fra dem selv. Derfor er det mulig med slike enorme sivilisasjonskatastrofer som naziherredømmet i Tyskland.

Riktignok skummet og raste jeg i mars 1933. Riktignok skremte jeg min familie med ville forslag: si opp jobben i staten, emigrere, gå demonstrativt over til jødedommen. Men hver gang ble det med truslene. Ut fra sin rike erfaring fra et liv mellom 1870 og 1933, som imidlertid ikke rommet disse nye tildragelsene, prøvde min far å avdramatisere, berolige og forsiktig å ironisere over min patos. Jeg tillot det. Jeg var jo vant til hans autoritet og ennå ikke sikker på meg selv. Rolig skepsis har også alltid virket sterkere på meg enn radikal patos, og jeg trengte en viss tid på å innse at i dette tilfellet hadde mitt første ungdommelige instinkt faktisk rett overfor min fars livserfaring, og at det finnes ting man ikke kan komme til livs med rolig skepsis.

-Sebastian Haffner, En tyskers historie

torsdag, januar 24, 2008

Blogg u/kommentarfelt

Blogg uten kommentarfelt er vel ikke er det helt store. Det er liksom noe autistisk over det. Men etter 2 år med blogging syns jeg inter-aktivitet er et temmelig oppskrytt konsept. Kommentarfeltet mitt ga meg etter hvert følelsen av å drukne i kvikksand på daglig basis. Du kommer aldri noen vei, du begynner på null hele jævla tiden fordi det konstant dukker opp folk som leter etter ”mening”, som skjønner nada av hva du driver med og som absolutt må gi uttrykk for dette. Når du har et kommentarfelt må du dessverre forholde deg til disse menneskene. Det blir uholdbart i lengden.

I tillegg kommer de markskrikerske typene som i stor grad har lykkes med å fremstille det som om blogging og såkalt borgerjournalistikk er samme sak. Eew! Eew! Dette er veldig leit og trist for meg som
a) ikke er interessert i sunn oppbyggelighet og som
b) mener journalistikk er et fag som skal utøves av noen som behersker det (nei, det er ikke interessant å høre fra folk som tror at Jonas Gahr Støre er folkevalgt).

Misoppfatningen om at blogging skal være meningsfylt og konstruktivt (velbekomme, bare la meg slippe) bidrar til at jeg drukner i kvikksanda fordi det fører til at jeg stadig vekk må stå til rette for at jeg ikke er en velmenende bistandsarbeider som blogger for freden, dialogen og den koselige sameksistensen. Det gidder jeg ikke mer.

Så er det antipsykopatene & co. Jeg har egentlig ikke hatt så mye besøk av dem, men selv svært lite antipsykopati er altfor mye. Det bare ødelegger alt. Å lage et regelverk direkte rettet mot antipsykopatisk virksomhet var også tidenes dårligste ide, det virket naturligvis bare ansporende. Det beste med å stenge kommentarfeltet var å se møteplagere som ”sykepleier” forsvinne fra Statcounter. Åh, det var fantastisk.

Jeg holder fortet ganske bra uten kommentarfeltet

Så er det min egen adferd, dvs den type diskusjoner jeg vikler meg inn i og den type tekster jeg er interessert i å skrive. Satire, ironi, parodi og spydigheter er naturligvis dårlige utgangspunkt for diskusjon, i alle fall når alle kan delta. Jeg vil ikke ha passordbeskyttelse, men jeg skriver allikevel ikke for alle, og jeg er ikke interessert i alle typer respons. Jeg syns folk burde holde kjeft litt oftere, særlig de som har lave evner. Det burde jeg kanskje ha tatt konsekvensen av på et tidligere tidspunkt. Jeg kunne også ha hisset meg mindre opp. Nei, det kunne jeg ikke.

Nå svarte jeg jo på kommentarer fordi jeg syns det var gøy. Eller ja, overveldende dødsgøy. Problemet var nok at jeg syns dette var for gøy for lenge. Brått ble tanken på å skulle svare på flere kommentarer, sitte å drøvtygge banaliteter sammen med the missing link direkte motbydelig. Å rote meg inn i diskusjoner med folk som tror jeg representerer Den norske kvinnen eller som ikke skjønner at å si at ”x er et symbol på undertrykkelse” ikke er det samme som å si at ”alle som bruker x er undertrykte” frister virkelig ikke lenger. Og å ha et kommentarfelt uten å delta selv er uaktuelt.

Av annet jeg kan betakke meg for kan nevnes at jeg etter en opptelling har kommet frem til at én person må ha vært innom her med minst sju ulike pseudonyme blogger. Holdninger til og årsaker til pseudonymitet varierer selvsagt. Det respekterer jeg. Samtidig skjønner jeg ikke hva vedkommende vil oppnå med dette, og det er en lettelse å stenge døra for denne type inter-aktivitet.

Det eneste aberet ved å stenge kommentarfeltet er at lesere ikke kan korrigere deg når du har misforstått noe, mangler kunnskaper om det du skriver om eller tråkker over akseptable grenser. Alt dette gjør man før eller senere (hvis man ikke er Drusilla (jeg tuller ikke, du er så voksen for alderen, D)) har jeg allerede gjort, kommer jeg til å gjøre igjen.

Derfor er blogg u/kommentarfelt reelt problematisk, og måten Google fungerer på gjør det til et større problem enn det burde ha vært. Har vurdert og forkastet ideen om å skru av Google blog search (en funksjon vi har i Blogger som kanskje ikke fins i WP!). Da kunne jeg likså godt begynt med fanzine og stensiler. Har også fundert på å plassere en åpen post i sidebar til klager o.a, men det er innlysende at det ikke ville fungere etter hensikten, så hva er poenget.

Den beste løsningen jeg har funnet så langt er min nye forside. I likes! (Og takk til Hjorthen og Avil for rørende omsorg. Der har du to lett paranoide typer!) Jeg har altså ikke blitt ”rapportert” til Google, dette fantastiske selskapet som samarbeider så nært med kinesiske sentralmyndigheter, det er en funksjon man velger i innstillinger. Tror ikke jeg kan finne noen bedre måte å signalisere at dette ikke er en blogg der alle skal med.

Ellers takker jeg for all ros og kjeft jeg har fått etter at jeg stengte kommentarfeltet. Folk er voldsomt entusiastiske, må jeg si. Det var en sweet surprise!

onsdag, januar 23, 2008

Kuksur skribent vs forfylla tobarnsmor (med tre barn)

Jøss, det må føles bra å skrive forfylla tobarnsmor i den riksdekkende lokalavisa, særlig når du selv kan sitte så fint på din høye hest. Du er jo opptatt av hva man kan skrive om andre mennesker ikke sant, hvor langt man kan gå, hva man kan tillate seg som skribent. Viktige saker, altså, som du diskuterer! Jøss, det må føles bra å vite at hele byen leser det du skriver. At hele byen får ta del i dine bekymringer og domsavsigelser. At hele byen får det der med forfylla tobarnsmor på frokostbordet. Heldige deg som ikke skulle på skolen den dagen. Heldige deg som ikke er den som må leve med konsekvensene av det du skriver. Heldige deg som ikke må høre hvordan folk hvisker og tisker.

mandag, januar 14, 2008

Jalla med Jens & Jonas

eller en helt vanlig dag i Arbeiderpartiet
Kan du telle alle bøttene i kottet?

Gå ikke glipp av den nydelige historien om da Jens & Jonas og ungen til Gro (Knut) var på møte i bøttekottet hjemme hos ungen til Gro (Knut).

Mamman til Knut var ikke tilstede. Ikke pappan til Jens heller. Familien til Jonas er ikke med i gjengen.

onsdag, januar 09, 2008

Datalagringsdirektivet, Directive 2006/24/EC


Ved henvendelse til politiet skal det i fremtiden kunne dokumenteres hvilke mobiltelefoner eller fasttelefoner som har hatt kontakt med hverandre, hvor ofte og hvor lenge ved hver kontakt. Etter hvert skal forholdene også legges til rette for lagring av den samme typen kommunikasjons-opplysninger om internett-tilkobling, internett-telefoni og epost-korrespondanse.Samtalenes innhold lagres ikke; det interessante er kontakmønstrene: Hvem snakker med hvem, hvorfra og når. Og hvor ofte?
Georg Apenes, 22.12.2006

Den europeiske menneskerettskonvensjon, art. 8 Right to respect for private and family life:

1. Everyone has the right to respect for her private and family life, her home and her correspondence.

2. There shall be no interference by a public authority with the exercise of this right except such as is in accordance with the law and is necessary in a democratic society in the interests of national security, public safety or the economic well-being of the country, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.


Datatilsynet

Abre

Virrvarr

Vox Populi

Directive 2006/24/EC, dansk tekst

søndag, januar 06, 2008

Girl Power


How was I supposed to know
That something wasn't right here

Show me how you want it to be
There's nothing that I wouldn't do
Tell me cause I need to know, oh because

My loneliness is killing me

(Max Martin)

torsdag, januar 03, 2008

Fitteregisteret

Fra og med 01.01.08 blir alle som er innom Fjordfitte oppført i et pseudonymt register, det såkalte Fitteregisteret. Ingen kan reservere seg mot oppføring i Fitteregisteret. Ditt navn og personnummer blir erstattet med kode/pseudonym. Oppføringen er livsvarig.

Dine personvernhensyn er ivaretatt. Puntum. Betvil ikke min omsorg for deg, min empati eller min gode vilje. Det blir for dumt.

Jeg har til og med ansatt en kontorhjelp for å ivareta dine interesser

Det er ingen tvil om at å lese Fjordfitte og andre blogger er en vond og vanskelig opplevelse for enkelte mange kjempemange i dagens samfunn. Srsly, det er godt dokumentert.

Vi mangler allikevel kunnskap om konsekvenser relatert til lesing av Fjordfitte, og helhetlig forskning er etterlyst. Av hvem? Det kan du gi faen i. Jeg mener derfor at forskning vil være et vesentlig formål for et pseudonymt fitteregister. En særlig begrunnelse for dette er at erfaringer tilsier at utvalgsforskning innen dette sensitive området har vist seg vanskelig å gjennomføre.

Hvilke erfaringer dette er? Det raker deg ikke.

Tar det en gang til tilfelle noen ikke skjønte det: dette er så sensitive saker at vanlig forskning, såkalt utvalgsforskning, ikke nytter. Når dette altså er så hypersensitivt for dem det gjelder er det bare én ting å gjøre. Å opprette et obligatorisk, personentydig statsregister. U like mah logic?

Merkelig nok er et nesten samlet Storting og Datatilsynet negative til registeret mitt. Talk to the hand, sier jeg.